Britney Spears, OMG!

Etter en nydelig uke på Paradise Hotel på Samoa var det tid for tidenes flyreise i vest og øst og øst og vest. Bokstavlig talt. Cathrine og Magnus og Sofie og Connie (fra Taufua) skulle tilfeldigvis ta akkurat samme fly som oss, så vi var i alle fall ikke alene. Første stopp var Auckland, igjen. Etter noen timer på denne overraskende lille flyplassen satte vi kursen over havet til Los Angeles. På begge disse strekningene fløy vi med New Zealand Airways, og fytti katta de vet hvordan et fly skal være! På den bittelille kvadratmeteren hver passasjer blir utdelt har de alt fra stikkontakt til supermyke puter spesialsydd til hodestøtten, noe man setter stor pris på på en 12 timers flytur.

Sofie og Connie spiser nudler på flyplassen i Apia, Samoa.

Vel framme i L.A. etter en behagelig og overraskende rask reise skilte vi lag med de andre nordmennene. Vi hadde nemlig 8 timer to kill før neste fly, så vi bestemte oss for å mate taxiselskapene i L.A. med litt penger for å se fantastiske Walk of Fame! Siden vi bare hadde tid til ca. 2 timer i byen, fant vi ut dette var et bra alternativ, og Lina hadde jo ikke vert der før heller! Så her tilbrakte vi altså 2 glade timer fylt med stjernekikking, burritospising og shopping, før vi punga ut en dollarbunke til til en hyggelig taxisjåfør som var veldig opptatt av at vi skulle like musikken (bedre lykke neste gang).

Hollywood!!!

    
Neste stopp var Charlotte. Javel, tenkte vi. Hvor er det? Jo, det er nesten helt på den andre kysten av USA, ca. 4 timers flytur fra L.A., lenger enn det er fra L.A. til Cancun! Snedig. Passkontrollmannen måtte spør flere ganger for å faktisk tro på at vi skulle ta en sånn tullete omvei.

“Charlotte?”
“Yes.”
“Charlotte as in Charlotte, North Carolina?”
“Yup.”
“And then Cancun?”
“Mmhm.”
“Whyyyy?”

Vi hadde nemlig også lurt på dette, men fått til svar at det var halve prisen av direktefly, så vi var riktig så fornøyde med løsningen. Det var forsåvidt ganske gøy å være til stor underholdning for flyplasspersonellet.
Nå viste det seg at moroa med New Zealand Airways var over, for vi gikk over til US Airways. Æsj! De gjorde alt galt de, stakkars. Di var uhyggelige, lite hjelsomme (ikke det at vi trengte hjelp) og vi fikk ikke mat en gang! Og ikke filmskjerm!! Men alt dette ble glemt da jeg plutselig så et lysglimt ute i nattehimmelen. Nei, det var ikke Jesus desverre… Men det lynte! MYE! LENGE! Ikke på oss, men et stykke unna sånn at vi kunne beundre det i uendelige tider fra det lille søte flyvinduet. (Det var jo ikke så mye annet å gjør uansett.) Det var utrolig fint å se på, men desverre litt vanskelig å fange på bilde.

I Charlotte hadde vi til vår store glede 5 timer før neste fly, men hva gjør vel det når det er bagel til frokost og gratis WiFi? Før vi visste ordet av det satt vi nok en gang på tidenes mest uhyggelige fly på veg til Cancun i eksotiske Mexico! Oi som vi gledet oss til å komme til dette landet vi ikke visste noenting om. Og oi så trøtte vi var! Når vi var fremme ved hostellet i Cancun hadde vi nemlig reist i ca. 48 timer. Jepp, to døgn! Det var 19. april 2011 rett i lufta… Men det hjalp med et avbrekk fra flyplasser og fly i L.A., så vi syntes egentlig ikke reisen hadde vært så grusom som vi hadde fryktet. Og hva vil man vel ikke ofre for å komme til Mexico? Jo, 19. april.