Sand i øye, vind i hår og solbrent lår

Den siste uka har vi tilbragt på Zanzibars kritthvite strender blant palmesus, bølgeskvulp og innpåslitne lokale gutter. Mandag ankom vi Nungwi og Jambo Brothers etter en informativ taxitur. Dette er et billig (45$ pr. natt pr. rom), men koselig hostel helt på nordtuppen av øya. Det første vi gjorde var å bestille snorkletur til neste dag, men pga. mye vind og røff sjø ble dette utsatt til fredag. Dette var vår siste dag, så det var godt vinden roet seg.
       
Dagene gikk med til soling og bading i det perfekt tempererte og krystallklare vannet. En dag dro vi også inn til Stone town, som er den største byen på Zanzibar. Om kveldene spiste vi god middag; flere ganger grillet fisk rett fra havet! Vi prøvde oss på utelivet noen kvelder hvor stemningen var god med bålkos og bar på stranda. Men strandguttene er ikke av den sjenerte sorten, så det ble til tider anstrengende å aldri få fred, uansett hvor avvisende vi var. “Hvaskjera Baghera” er av en eller annen merkelig grunn den mest brukte norske sjekkereplikken blandt de lokale, men den slo ikke helt an hos oss. Hvem har lært de dette?! Likevel var stort sett alle hyggelige, men man merker at kulturen er forskjellig og at det som regel er en annen tanke bak den hyggelige praten (les: salg av snorkleturer, smykker, taxiturer eller en “romantisk aften på stranda”…).
        
Nå har vi ankommet Dar es Salaam og skal tilbringe vår siste natt i Afrika her, før turen går til Hanoi! Vi liker oss ikke så veldig godt her, så derfor planlegger vi å tilbringe resten av kvelden på hotellet. Vi fikk nemlig et veldig dårlig førsteinntrykk, da vi tenkte det ville være hyggelig å bli litt kjent med området. Det viste seg å ikke være så veldig hyggelig, for plutselig ble Marie spyttet i ansiktet av en tilfeldig forbigående. Ubehagelig! Vi takket for oss, tok med oss en ananas på hotellrommet, og her sitter vi.
Vi føler oss med andre ord ganske ferdige med Afrika for denne gang. Men det betyr ikke at vi ikke har hatt en fantastisk måned i Tanzania! Folk her er utrolig hyggelige og alle er villige til å hjelpe (ofte for en slant med penger). Hakuna matata (no problem) og pole pole (slowly, slowly) er to uttrykk som blir sagt ofte, og det er tydelig at folk lever etter de. Alt kan fikses i Afrika, og det er aldri noe hastverk. Vi har blitt servert mye god mat og fått sett Afrikas mange ulike sider. Og ikke minst har vi lært å kjenne en helt ny kultur som er med på å sette ting i perspektiv. Takk til alle som har vært med på å gjøre Afrikaoppholdet vårt til en uforglemmelig opplevelse!
Badai

Pole pole i Mwanza

Skrevet 24.01
Nå sitter vi på en liten, men sjarmerende flyplass i Mwanza og venter på flyet til Zanzibar. Det er litt vemodig å dra herfra, for vi har hatt det utrolig fint her. Det har vært veldig deilig å bo hjemme hos Eli og Andreas, og kjekt å se hvordan de har det her nede.
Vi har hatt noen rolige dager her, uten noe stress. Dagene før Kili-gjengen kom besto av mye kortspilling og regn. Vi har likevel opplevd mye her! Vi har fått smake diverse Tanzaniansk mat; Chapati, Samosa, Sheriff, Mandasi, Ugali, Pilao, Chipsi Mayaia, ris og bønner og Tilapia, og Andreas sin spesialitet, pølsegryte. Vi har også kjørt mye Dala Dala,en “caravan-buss”  som går hele tiden, overalt. Og det beste av alt, den koster bare 1 krone!

Andreas og Eli poserer foran halvferdige hjemmlagde chapati.

Vi har spilt fotballkamp mot et jentelag, noe som var en veldig artig opplevelse! Vi tapte ca. 6-1, men vi var godt fornøyde med innsatsen. Etter første omgang lå vi bare under med 1 mål, og vi hadde hatt vesentlig flere sjanser enn de. I andre omgang fikk vi merke at motstanderne trente flere ganger i uka i denne varmen. Vi, som var en blanding av avdanka fotballspillere og andre som aldri har vært aktive innen denne sporten, måtte derfor tåle å bli fraløpt av spreke afrikanske jenter.
       
Her i Mwanza har vi også blitt kjent med Trine som er fra Odda. Hun jobber i en blodbank ved det største sjukehuset i Mwanza, og i tillegg er hun lærer for kommende bioingeniører. Line og Monica fikk være med henne på jobb en dag hvor de fikk sitte eksamensvakter og se hva hun jobbet med i blodbanken.  Trine har et stort hus og derfor har vi samlet oss der for mat og film et par ganger, sammen med Couch Surfers hun har hatt på besøk. Det har vært gøy å treffe på andre som også er på reisefot! Etter å ha sett hvilken gjestfri vert Trine har vært, har vi blitt inspirert til å prøve Couch Surfing selv. Det kan jo ikke skade å spare noen kroner her og der!

Trine med sin nye valp, Luke.

Gjennom Trines nederlandske Couch Surfers fikk vi prøve oss i reklamefilmbransjen! Vi skulle være hvite gjester på et fint hotel. Vi spiste mat og pratet mens vi ble filma. Det var jammen en hard jobb!

Monica og Marie ser på sine egne prestasjoner fra reklamefilminnspillingen. 

Fotballtreneren til det laget vi spilte mot, jobbet på et barnehjem for gutter mellom 4 og 18 år som het Kuleana. Han inviterte oss på besøk, så vi dro dit og fikk en omvisning. I Mwanza er det mange gatebarn, og barnehjemmet fungerte som et mottak. Noen kom dit frivillig, mens andre ble plukket opp fra gata. En del av arbeidet besto av å få barna tilbake til hjemmet sitt der dette var mulig. De som arbeidet her virket veldig flinke og engasjerte, og det var tydelig at dette er et viktig tiltak i Mwanza.

På kafeen som drives av barnehjemmet.

Vi fikk komme på besøk til Eli sin venn, Kedmund. Han har gått på folkehøgskole i Molde og forstår derfor mer av den norske kulturen. Dette er en av grunnene til at Eli & co har fått så god kontakt med Kedmund, i tilegg til at han er en veldig livlig og hyggelig person. Her spilte vi sandvolleyball i hagen (til ballen ble spiddet på hagegjerdet) og spiste middag  sammen med vennene hans. En gøyal kveld!
Dette herlige oppholdet ble avsluttet med Lion King på storskjerm i stua, supplert med is, frukt og sjokolade. En perfekt avslutning på besøket! Tusen takk til Eli og Andreas for lån av senger, swahilikurs, guiding og god mat!


Handling på det lokale grønnsaksmarkedet.



Klesvasken måtte vi ta for hånd.

        

Nysgjerrige barnehageunger kom bort og hilste på oss.

 

Ananas har vært en vikitg del av kosten!

Monica med sine nyinnkjøpte sko fra søndagsmarkedet.

            

Roadtrip i Afrikas villmark

Etter den strabasiøse turen på Kilimanjaro, såg gjengen fram til rolege dagar i ein safaribil gjennom Afrikas villmark. Vi vart henta på Capricorn hotell fredags morgon, og turen gjekk så til Ngorongorokrateret og Serengeti før vi endte opp i Mwanza lørdags ettermiddag. Avstanden er forholdsvis lang, så her snakkar vi hurtigsafari og mange timar i bilen.  Men stemninga var på topp, forma var stigande og vi hadde Afrikas tøffaste safaribil!

Sjølv om bilen var ei fryd å sjå på, skapte den og litt problem for oss. Det skjedde nemleg fleire gongar at vi måtte stoppe og skifte vitale delar. Heldigvis var guiden ein rutinert mekaniker, så vi kom oss alltid vidare før løvene oppdaga oss.

 

 

 

 

 

 

 

Til tross for bilproblem og lange avstandar på kort tid, såg vi også mange flotte dyr. Her representert av løve, flodhest, sjiraff og sebra.

     

  

På denne turen skulle vi ha billigaste overnattingsform. Så vi var mentalt forberedt på å tilbringe natta i eit trangt telt midt i ødemarka. Derimot viste det seg at vi var dei einaste gjestane der vi skulle bu, og fekk difor sove i luksusutgåva av eit telt. Det vil sei dusj, do, trippelseng, tak og veggar. Fantastisk!

  

Afrikas lengste motbakke

Då vi var i Arusha delte The Travelling Triplets seg i to reisefølger. Medan Line og Marie drog på safari, reiste eg med Bodil, Ida, Anne Marit og Hilde for å bestige Afrikas høgaste fjell, Kilimanjaro. Gjengen eg reiste med kom direkte frå nyttårsfeiring og strandliv på Zanzibar, noko som viste seg å ikkje vere heilt optimalt. Dei var nemleg prega av både influensa og magesjau, så formen var ikkje heilt på topp.

Turen starta med ein lang busstur til nordaustsida av fjellet, kor Rongairuta startar. Etter litt ompakking og organisering var 21 bærarar, 2 guidear og fem jenter klare for første etappe. Vi hadde no 7 dagar med svette og tårer i vente.




Kvar dag vart vi vekka med kaffi eller te på senga, før vi kunne vaske fjeset med lunka såpevatn og sette oss til ferdig dekka frukostbord. Der fekk vi mellom anna servert frisk frukt, havresuppe og eggerøre. I mellomtida vart leiren rydda, og bærarane stakk avgårde med dei tunge sekkane våre. Sjølv kunne vi tusle etter i eit meget bedageleg tempo, såkalla “pole pole”. Midtvegs på dagsetappa fekk vi servert lunsj, noko som kom godt med! Vi brukte nemleg ekstremt lang tid på å forflytte oss dei forholdsvis få kilometerane etappene var delt inn i, og det gjekk lang tid mellom måltida. Det var difor godt å ankomme leiren for kvelden og sjå at telta var på plass og middagen venta.
 

 
Sjølv om vi vart tekne godt hand om, var det ikkje alle som følte seg like friske og raske undervegs. Det varierte mellom hjertebank, diare, forstoppelse, kvalme, oppkast, forkjølelse og generell slapphet. Nokre av desse symptoma kom nok på grunn av høgda vi var i, men også Zanzibar fekk ein stor del av skulda for den dårlege allmenntilstanden. Eg var heldig og slapp unna denne elendigheta, og kunne difor nyte turen oppover mot fjellet.

Vi brukte totalt seks dagar på turen, så toppstøtet kom natt til dag fire. Vi gjekk då først til Kibo camp, 4700 moh. Her åt vi middag i femtida før vi la oss for å sove/kvile. Klokka 23.00 stod vi opp igjen, åt litt suppe og la i veg mot Uhuru Peak. Vi hadde då ei lang natt med 1195 forholdsvis bratte høgdemeter foran oss. Desverre førte også desse høgdemeterane til at store delar av reisefølget måtte kapitulere. Etter mange dagar med dårlege magar og lite næringsinntak, hadde no også høgdesjuka sett seg skikkeleg i kroppen. Eg var difor både imponert og skremt over kor langt folk pressa seg for å nå denne toppen. I sjutida kom eg, Ida og guiden Simon fram til Gilman’s point, 5685 moh. Ida hadde då trossa alle kroppslege signal, og sjangla seg oppover dei siste meterane. Herfrå tok ho følge med ein anna guide ned att, medan eg og Simon gjekk det siste stykket opp til sjølve toppen. Dette tok ca 1,5 time og var etter mi meining den finaste delen av turen. No var dei tunge oppoverbakkane bytta ut med blå himmel, solskin og ei fantastisk utsikt. Det var likevel eit skår i gleda at eg ikkje hadde dei andre å posere saman med på det obligatoriske biletet ved toppunktet. Turen tilbake til Kibo Camp var også litt spesiell. På vegen opp bestemte eg meg for å ikkje tenke på nedturen, då det føltes veldig langt, men her var det ingen grunn til bekymring. Etter ca 1,5 time med tilnærma springing var vi nemleg tilbake i Kibo Camp, litt sliten og veldig fornøgd!

 

   
 
Bodil, Ida, Anne Marit og Hilde var derimot meget reduserte, så etter litt mat og pakking av bagasje fortsatte vi turen nedover mot lavlandet. Det var rart å kjenne korleis høgda hadde påverka kroppen, og godt å kjenne at den normaliserte seg når vi gjekk nedover. Vi brukte no to dagar på å følge Maranguruta ned att, og fekk på denne måten også sett fjellet frå fleire kantar. Her var det duka for ein storslagen avslutningssermoni med sang, dans, diplomar, hawaiblomster og øl. Vi samla også saman ein del kle og utstyr som vi gav til bærarane. Det var fint å kunne gje noko tilbake til dei, og det var tydeleg at dei hadde god bruk for de



Sidan vi berre hadde brukt fem dagar på turen, fekk vi no to netter på Capricorn Hotell. Her slappa vi av, åt god mat og lada batteria før vi reiste på safari.

Safari mpaka Mwanza (reise til Mwanza)

Nå er vi vel framme i Mwanza hos Eli Marie, Andreas og Tore. De har vært her siden juni og jobber med idrett og utvikling gjennom CHRISC (den internasjonale biten av KRIK). De bor i et stort hus ikke så langt fra sentrum. Mwanza ligger ved Victoria-sjøen, og er en av de største byene i Tanzania. Tore har sagt farvel og vender snuten hjemover, så det er flaks at vi er her så ikke Eli og Andreas blir helt alene. Her i Mwanza er det tydeligvis regntid, for det regner og regner. Dette har ført til mye kortspill og kos i sofakroken. Vi syns egentlig det er ganske deilig å slappe godt av, etter ti innholdsrike dager på starten av reisen. Line og Monica fikk også være med på en fotballtrening med lokale ungdommer. Her fikk de være med på en annerledes oppvarming med rytmer og dansebevegelser. Når resten av gjengen kommer i morgen, skal vi spille kamp mot det lokale jentelaget på tirsdag. Det blir gøy!

Før vi kom hit, var vi på safari i tre dager. Vi dro sammen med Monica, en venninne av Eli, og Tore og Ingrid. Vi ble hentet i Arusha, og kjørte til toppen av Ngorongoro-krateret. Her hadde vi vår første overnatting i telt, og det føltes akkurat som en norsk campingferie, med pøsregn og full campingplass. Heldigvis var det et stort hus hvor vi kunne sitte i ly fra regnet og spille kort til midt på svarte kvelden. Vi gikk og la oss i 8 – 9-tida, da det kjentes som midt på natta siden det blir bekmørkt halv åtte. Vi hadde fine, vanntette telt, så egentlig var det ganske koselig å høre regnet utenfor.

Neste morgen sto vi opp tidlig (halv seks) for å få med oss morgenaktiviteten i krateret. Det ble forsåvidt ikke så mye av, for vi hadde med oss en relativt treig kokk. Vi dro allikevel tidlig nok avgårde, for vi fikk sett stort sett alle dyrene som fantes i krateret. Det første dyret vi så var to geparder som vandret ikke langt fra veien. Ellers så vi alle de fem store; elefant, bøffel, løve, neshorn og leopard. Høydepunktet denne dagen var likevel en sebraføsel! Vi fikk se sebrababyen fra den deiset i bakken, til den reiste seg på bambibein etter kun ni minutter!

             

           
Dagen etter fortsatte vi safarien i Serengeti, etter nok en regnfull natt på en campingplass midt mellom alle dyrene. Egentlig følte vi oss ganske mette på dyr, men interessen tok seg raskt opp da vi så en vandrende flodhest. Dette var et veldig festlig syn, og det er også ganske sjelden de er oppe av vannet i daglys. Stemningen ble enda bedre da sjåføren fikk beskjed over radioen at det var seks løvinner med minst 14 små løveunger borti høgget. Vi tråkket gassen i bånn og suste avgårde. Det var et nydelig syn da de krysset veien rett foran bilen vår! Denne dagen fikk vi også se to leoparder ligge langflate i hvert sitt tre.            

Vi hadde noen fantastiske safari-dager, til tross for litt regn og små matrasjoner. Heldigvis har vi fått fylt opp magen igjen her i Mwanza! Vi har endelig fått prøvd oss på litt lokal mat, som stort sett smaker veldig godt.

I dag har vi vært på et sinnsykt fint hotell og spist dyr mat (i forhold til lokal mat) og spilt beachvolleyball -og fotball. Godt å få beveget litt på seg!

               

Vi koser oss veldig her hos Eli og Andreas, og ser fram til godt over en uke til her :)

Tre norske jenter havnet midt i politisk opprør i Arusha

Innlegg skrevet 05.01

I dag fekk vi også oppleve ei anna side av Afrika. Bussturen til Arusha gjekk veldig bra, og vi vart igjen møtt av mange hyggelege Afrikanarar når vi kom til Tanzania. Etter å ha innstallert oss på hotellet, tok Kilimanjaroguiden vår oss med ut for å ete. Då vi sat i taxien tilbake til hotellet igjen høyrde vi plutseleg høge smell og såg folk som sprang i gatene. Vindua vart raskt lukkka igjen og stemninga i bilen var spent. Då vi kom til hotelldøra vart vi raskt tatt innforbi dørene. Døra og inngangspartiet er av glas, så her stod folk klistra for å få med seg det som skjedde. Dette var openlyst ei stor "happening". Alle saman lo og tok bilete av det som skjedde, og vi skjønte i grunn ingenting. Vi vart etterkvart forklart at det hadde vore eit viktig møte med ein presidentkandidat i Arusha i dag, og dette hadde ein samanheng med det. Opptøyene starta med at politiet brukte varselskudd for å prøve å spre folk og avbryte møtet. Vi vart tatt med opp på taket av resepsjonsdama for å få bedre utsikt. Ho sa heile tida "don't worry, It's not dangerous!" mens ho smilte og lo. Så vi lot oss rive med og fulgte etter. Då vi nerma oss taket vart smella kraftigare, og det føltes tryggast å trekke ned igjen. Enda forstod vi ikkje kva desse smella eigentleg var for noko, særleg sidan folka ikkje reagerte med frykt.

Når vi kom ned igjen forstod vi at det var politiet som brukte tåregass for å få folk vekk. Gata utanfor hotellet hadde no utvikla seg til å bli ei scene frå Dagsrevyen. Med stein i hendene storma folket forbi inngangsdøra vår, mot politiet som stod lenger opp i gata. Etter ei stund kom dei springande tilbake, då med tørkle foran ansiktet for å unngå den verste gassen. Heile tida høyrde vi høge smell frå alle kantar. Også vi fekk oppleve virkningane av tåregassen, då den raskt trengte inn på hotellet. Lukta var stramt, det svei i halsen og i fjeset, og tårene pressa på.

Etterkvart verka det som folka på hotellet begynte å sjå alvoret i situasjonen. Ingen av dei hadde opplevd noko liknande før. Det gjorde inntrykk på oss å sjå korleis dei ansatte på hotellet gjekk frå å le og ta bilder av situasjonen, til å bli bekymra og sinte. Vi hørte heftige diskusjonar på Swahili, og forstod at dette var noko som engasjerte. Dei begynte også å tenke på folk som ligg på sjukehus i nærheten, og kva tåregassen kan ha gjort med dei. For oss var det berre å vaske fjeset med vatn, men for folk med dårlegare helse kan det få større konsekvensar. Også det at ein ikkje får lov å ha slike møter og kunne meine det ein vil må vere frustrerande.

No har vi gått på rommet for å slappe av, men framleis høyrer vi stadig smell og enkelte sirener utanfor. Vi må likevel påpeike at sjølv om dette var ein alvorleg  situasjon, følte vi oss heile tida trygge. Folka her på hotellet er veldig hyggelege, og var flinke til å forklare oss kva som faktisk skjedde. No har vi fått noko å tenke på, og kan verkeleg sette pris på det politiske styresystemet i Norge.

(Bilder og film kommer ved bedre internettilgang. Naa er Line og Marie klare for aa dra paa safari sammen med Monica, Tore og Ingrid i morgen. Gleder oss ogsaa veldig til aa mote Eli Marie i Mwanza etter tre-dagers safari. Lina har startet turen til Kilimanjaro sammen med Bodil, Anne Marit, Hilde og Ida.)

The Lost Kids of Nairobi, del II

Innlegg skrevet 04.01.

Kanskje er vi naive, eller så har vi kanskje bare flaks. Uansett så har vi erfart at Kenyanske folk er ekstremt  løsningsorienterte, hjelpsomme og hyggelige! Dette har bidratt til at vi har fått to opplevelsesrike dager i Nairobi.

Dagen i går begynte med et Masai-marked. Som de eneste hvite (og forsåvidt de eneste kundene) ble vi overfalt av innpåslitne, men hyggelige selgere som dro oss til alle kanter for at vi skulle kjøpe akkurat deres varer for "a good price for you". Vi lot oss rive med, og både kjøpte og lærte mye. Vi fikk et lynkurs i Swahili, som ble veldig godt mottatt når vi tok det i bruk hos andre selgere. Et ord vi fikk god bruk for var "mingi sana", som betyr "too much". Vi har nemlig en følelse av at vi ble en smule lurt her, men det var likevel billig. Vi fikk også tilbud om å bytte bort diverse eiendeler, blant annet hårstrikker, nærmest tomme vannflasker, gensere og klokker. Det var derfor ikke fristende å ta opp kamera, så vi har ingen bilder fra dette.

 Deretter gikk turen til Nairobi sentrum, på leting etter Riverside shuttle bus sitt kontor for å kjøpe bussbilletter til Arusha (Tanzania). Da taxisjåføren satte oss av på feil sted, skjønte vi at det kunne bli litt av en utfordring. Her liker vi derfor å tenke at vi hadde litt flaks. På vår vandring gjennom byen ble vi tilfeldigvis stoppet av en litt sketchy fyr som ville forklare forskjellen på to nærliggende supermarked. Vi ville heller vite veien til Riverside shuttle, og dette viste seg å heller ikke være noe problem. Litt skeptiske (Lina og Marie) fulgte vi etter han, og plutselig stod vi jammen meg utenfor rett kontor! Det viste seg nemlig at han jobbet for de. Vi fikk kjøpt bussbillettene, og på dette lille kontoret startet også vårt neste eventyr.

Vi hadde tidligere fått tips om Hell's Gate National Park, hvor vi kunne sykle og se ville dyr på nært hold. Når vi ble spurt av en annen ansatt om vi hadde planer for neste dag, forhørte vi oss om denne plassen. Han hadde god peiling og ville gjerne være vår sjåfør. Vi takket ja, og fikk så en gratis tur hjem slik at han visste hvor han skulle plukke oss opp dagen etter. Naive?

Neida, for han møtte opp dagen etter i god tid og tok oss dit vi skulle. Bilturen på hvertfall to timer var i seg selv verdt en god sum med penger, for her fikk vi det ekte Afrika med esel i gatene, sammenvokste leir/blikkhus og stor last på både mennesker og kjøretøy.

Ved Hell's Gate fikk vi leid oss noen noe skranglete sykler og startet på ferden ut i villmarken. Turen var på åtte km en vei, men allerede etter to km var Marie sitt hjul punktert. Det var lite å gjøre med dette, så vi byttet på å beherske den defekte sykkelen.

  

Siden det var så mye fint å se på, var det nemlig uaktuelt å snu. Vi var lette å glede da vi så en ensom antilope. Men det viste seg fort at vi skulle få se flere dyr samlet på ett sted på nært hold.

 Sykkelturen ble en smule mer krevende med den ødelagte sykkelen. Men da vi var 500 meter fra mål møtte vi noen hyggelige veiarbeidere som ville fylle luft i dekket for oss. De festet en slange mellom lastebilen og sykkelen. Dette gikk supert helt til de ikke klarte å få slangen ut av lastebilen igjen! Dekket ble større og større og de ropte "STOPP, STOPP", men slangen satt bom fast helt til vi hørte et kraftig smell! Dekket var like flatt igjen... Vi takket for innsatsen og trillet syklene til endepunktet.

Her ble vi igjen møtt av hyggelige folk som ville prøve å skaffe oss skyss tilbake, hvis vi tok en guidet tur i "the Gorge" først. Dette var en rundtur i et slags krater, hvor det var mye varmt grunnvann som kom opp til overflaten.

Etter en time med guideing hadde vi igjen flaks, da en av få biler skulle tilbake. Vi tok da en annen vei som førte oss til hovedveien, men likevel noen km fra der vi skulle møte sjåføren vår. Dette var ikke noe problem, for vi kunne nemlig ta en lokal maxitaxi/buss for 1,50 kr per pers. Vi endte med å måtte betale 2,50 per pers, og da syns de at de hadde lurt oss godt! Vi fant oss selv i en shabby russebil uten maksgrense for passasjerantallet. Her gikk det fort i humpene og vi klamret oss fast.Vi var hovedattraksjonen på turen, og ble både stirret på og åpenlyst ledd av. Det var likevel veldig gøy og absolutt en minnerik opplevelse. "Fun fact": I desember har 600 mennesker i Kenya mistet livet i denne typen biler.

Da vi kom tilbake til sykkelutleien, var ikke sjåføren vår der slik som avtalt. Vi hadde ikke nummeret hans, noe sykkelutleierene syns var bekymringsverdig. Vi var likevel ikke videre bekymret enda, men sykkelutleierne satte i gang en ringerunde for å prøve å lokalisere sjåføren. Etter som tiden gikk begynte også vi å dele bekymringene deres. Heldigvis tok det ikke så lang tid før han dukket opp; han hadde bare vært omtenksom og kjørt oss i møte siden det var så varmt. Slitne, men fornøyde, satte vi kursen hjem. På veien lærte vi mye om Nairobi, og fikk også lært bort noen oppsiktsvekkende fakta om Norge. Han lo blant annet av at vi ikke har løver og elefanter, og at veiene er dekket av iskrem store deler av året. Konklusjonen hans ble at han var svært fornøyd med å være Kenyaner, og syns også vi burde holde oss her.

I morgen går turen går turen til Arusha med minst seks timer i buss. Vi gleder oss!


Hakuna matata!

The Lost Kids of Nairobi

Nå er vi i Nairobi! Reisen hit gikk som smurt uten noen forsinkelser, bagasjeforsvinnelse eller visumnektelse. Vi ankom "hotellet" sent på kvelden etter en farefull ferd på feil side av veien, bak sota vinduer. Vi bor i landlige omgivelser, et godt stykke utenfor Nairobi sentrum. Folka her er veldig hyggelige og hjelpsomme, noe som er betryggende siden vi føler oss litt bleike og forlatte. Det er kort avstand til nærmeste kjøpesenter, ifølge de lokale... Så dagen i dag bestod i hovedsak til å utforske nærmiljøet.

På kjøpesenteret kjøpte vi blant annet eksklusiv kiwi. Siden vi er i Afrika tenker man jo at alt er superbillig, MEN plutselig sto vi med den dyreste kiwien noen sinne i hendene. God var den likevel!

Resten av dagen har vi brukt på afriklimatisering med kortspilling og fruktspising i bakgården. Her så vi turens første eksotiske dyr: en apekatt på telefonlinjen! 

Her er noen bilder av turen så langt:

Nyttårsaften i leiligheten til Gunnhild

 

 

Klare for avreise, etter dobesøk på Gardermoen

. 

 

På vei til kjøpesenteret.

 

Kiwien og resten av frukta.

Kortspill i hagen, Line var best!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har forresten glemt å introdusere vår nye reisekamerat! Han har dessverre ikke fått noe navn enda, stakkar.   

"Hei, har du et navn til meg?"