The Lost Kids of Nairobi, del II

Innlegg skrevet 04.01.

Kanskje er vi naive, eller så har vi kanskje bare flaks. Uansett så har vi erfart at Kenyanske folk er ekstremt  løsningsorienterte, hjelpsomme og hyggelige! Dette har bidratt til at vi har fått to opplevelsesrike dager i Nairobi.

Dagen i går begynte med et Masai-marked. Som de eneste hvite (og forsåvidt de eneste kundene) ble vi overfalt av innpåslitne, men hyggelige selgere som dro oss til alle kanter for at vi skulle kjøpe akkurat deres varer for "a good price for you". Vi lot oss rive med, og både kjøpte og lærte mye. Vi fikk et lynkurs i Swahili, som ble veldig godt mottatt når vi tok det i bruk hos andre selgere. Et ord vi fikk god bruk for var "mingi sana", som betyr "too much". Vi har nemlig en følelse av at vi ble en smule lurt her, men det var likevel billig. Vi fikk også tilbud om å bytte bort diverse eiendeler, blant annet hårstrikker, nærmest tomme vannflasker, gensere og klokker. Det var derfor ikke fristende å ta opp kamera, så vi har ingen bilder fra dette.

 Deretter gikk turen til Nairobi sentrum, på leting etter Riverside shuttle bus sitt kontor for å kjøpe bussbilletter til Arusha (Tanzania). Da taxisjåføren satte oss av på feil sted, skjønte vi at det kunne bli litt av en utfordring. Her liker vi derfor å tenke at vi hadde litt flaks. På vår vandring gjennom byen ble vi tilfeldigvis stoppet av en litt sketchy fyr som ville forklare forskjellen på to nærliggende supermarked. Vi ville heller vite veien til Riverside shuttle, og dette viste seg å heller ikke være noe problem. Litt skeptiske (Lina og Marie) fulgte vi etter han, og plutselig stod vi jammen meg utenfor rett kontor! Det viste seg nemlig at han jobbet for de. Vi fikk kjøpt bussbillettene, og på dette lille kontoret startet også vårt neste eventyr.

Vi hadde tidligere fått tips om Hell's Gate National Park, hvor vi kunne sykle og se ville dyr på nært hold. Når vi ble spurt av en annen ansatt om vi hadde planer for neste dag, forhørte vi oss om denne plassen. Han hadde god peiling og ville gjerne være vår sjåfør. Vi takket ja, og fikk så en gratis tur hjem slik at han visste hvor han skulle plukke oss opp dagen etter. Naive?

Neida, for han møtte opp dagen etter i god tid og tok oss dit vi skulle. Bilturen på hvertfall to timer var i seg selv verdt en god sum med penger, for her fikk vi det ekte Afrika med esel i gatene, sammenvokste leir/blikkhus og stor last på både mennesker og kjøretøy.

Ved Hell's Gate fikk vi leid oss noen noe skranglete sykler og startet på ferden ut i villmarken. Turen var på åtte km en vei, men allerede etter to km var Marie sitt hjul punktert. Det var lite å gjøre med dette, så vi byttet på å beherske den defekte sykkelen.

  

Siden det var så mye fint å se på, var det nemlig uaktuelt å snu. Vi var lette å glede da vi så en ensom antilope. Men det viste seg fort at vi skulle få se flere dyr samlet på ett sted på nært hold.

 Sykkelturen ble en smule mer krevende med den ødelagte sykkelen. Men da vi var 500 meter fra mål møtte vi noen hyggelige veiarbeidere som ville fylle luft i dekket for oss. De festet en slange mellom lastebilen og sykkelen. Dette gikk supert helt til de ikke klarte å få slangen ut av lastebilen igjen! Dekket ble større og større og de ropte "STOPP, STOPP", men slangen satt bom fast helt til vi hørte et kraftig smell! Dekket var like flatt igjen... Vi takket for innsatsen og trillet syklene til endepunktet.

Her ble vi igjen møtt av hyggelige folk som ville prøve å skaffe oss skyss tilbake, hvis vi tok en guidet tur i "the Gorge" først. Dette var en rundtur i et slags krater, hvor det var mye varmt grunnvann som kom opp til overflaten.

Etter en time med guideing hadde vi igjen flaks, da en av få biler skulle tilbake. Vi tok da en annen vei som førte oss til hovedveien, men likevel noen km fra der vi skulle møte sjåføren vår. Dette var ikke noe problem, for vi kunne nemlig ta en lokal maxitaxi/buss for 1,50 kr per pers. Vi endte med å måtte betale 2,50 per pers, og da syns de at de hadde lurt oss godt! Vi fant oss selv i en shabby russebil uten maksgrense for passasjerantallet. Her gikk det fort i humpene og vi klamret oss fast.Vi var hovedattraksjonen på turen, og ble både stirret på og åpenlyst ledd av. Det var likevel veldig gøy og absolutt en minnerik opplevelse. "Fun fact": I desember har 600 mennesker i Kenya mistet livet i denne typen biler.

Da vi kom tilbake til sykkelutleien, var ikke sjåføren vår der slik som avtalt. Vi hadde ikke nummeret hans, noe sykkelutleierene syns var bekymringsverdig. Vi var likevel ikke videre bekymret enda, men sykkelutleierne satte i gang en ringerunde for å prøve å lokalisere sjåføren. Etter som tiden gikk begynte også vi å dele bekymringene deres. Heldigvis tok det ikke så lang tid før han dukket opp; han hadde bare vært omtenksom og kjørt oss i møte siden det var så varmt. Slitne, men fornøyde, satte vi kursen hjem. På veien lærte vi mye om Nairobi, og fikk også lært bort noen oppsiktsvekkende fakta om Norge. Han lo blant annet av at vi ikke har løver og elefanter, og at veiene er dekket av iskrem store deler av året. Konklusjonen hans ble at han var svært fornøyd med å være Kenyaner, og syns også vi burde holde oss her.

I morgen går turen går turen til Arusha med minst seks timer i buss. Vi gleder oss!


Hakuna matata!